I min hverdag som terapeut møter jeg mange som ikke kommer videre. De står fast og vet ikke hvordan de skal forandre seg selv eller situasjonen de står i. Jeg observerer ofte, og det ikke minst hos meg selv, at det er våre indre redsler og bekymringer som hindrer oss i å gå en ny vei, kanskje vår egen vei.
Rolleforventninger og for høye krav
Det er vår egen rolle i familien og i samfunnet vi blir konfrontert med. Det er våre egne forventninger og krav som kan bli til et hinder. Vi finner alltid nok grunner for ikke å gjøre noe, for å ikke prøve noe annet enn vi så langt har gjort.
"If you always do what you´ve always done, you will always get what you´ve always got."
- skal Einstein ha sagt en gang. Han og mange andre, hvis ikke alle, oppfinnere hadde ikke oppdaget noe nytt, hadde de latt seg stoppe av tvil eller redsel. Det som skiller en person som har suksess fra en som ikke har, er at den første nevnte har prøvd. Og den har prøvd og feilet mange ganger.
Så lenge vi befinner oss i vår egen komfortsone, der vi er tilsynelatende trygg, kommer det ikke til å skje så store forandringer. Vi må lene oss fremover og våge å gjøre noe annet. Og det kan hende at redsel og tvil kommer overveldende på deg. Det er helt ok. Ta det som et tegn på at du har gjort ditt første steg på en ny vei. Din kropp og ditt sinn vil ikke alltid reagerer positiv på forandring. En ny vei kjennes ikke trygt ut, men det betyr ikke at den er feil for det. Barndommen kan ha hatt avgjørende konsekvenser
Det finnes mange forskjellige grunner hvorfor vi velger å forbli i komfortsonen vår. Men noen av oss ble ikke styrket og støttet i sin sunne autonomi når de var små. Enten at foreldrene var overbeskyttende eller om de kanskje ikke lot deg velge noe, men tok avgjørelsene om jobb eller partner for deg? Selv om dette ikke ble uttalt høyt, kan det ligge en ubevisst forventning hos foreldrene om hvordan livet til barnet skal se ut. Og som barn er vi veldig mottagelig og gjør alt vi kan for å gjøre foreldrene våre glade og stolte. Dette garanterer oss nemlig en trygg oppvekst og det at våre behov (mer eller mindre) blir møtt. Så det er overlevelsesinstinkten som slår inn når vi prøver å gjøre våre foreldre stolte, når vi - kanskje fortsatt som voksen - prøver å få bekreftelsen fra dem om at vi er gode nok.
Alt dette spiller inn når vi møter våre daglige utfordringer - og listen er mye lengre enn det jeg nevnte nå.
Barnedeler som styrer oss
Som voksen er vi nødt til å forstå at vi ikke lenger er avhengige av våre foreldre. Det er den sunne autonomien som er avgjørende for om vi klarer å leve et liv som er vårt eget, eller om vi fortsatt er der der vi prøver å tilfredsstille alle andre omkring oss fordi deler i oss tror livet vårt er avhengig av dem. Disse delene har enda ikke skjønt at vi er voksne. De lever fortsatt i barndommen vår der det viktigste var å være på lag med foreldrene.
Nøkkelen er å stole på seg selv
Etterhvert som vi går veien, kan tilliten til oss selv som voksen dannes. I terapien, men også utenfor terapirommet dersom man har sunne relasjoner rundt seg, er det mulig å gjenopprette den kontakten til seg selv og til sine behov. Vi skjønner da at det er vi selv som er ansvarlig for å møte våre behov, å sette våre egne grenser og sett oss selv rett og slett først i livet - og ingen annen.
Hvordan ble det sagt her om dagen? Jeg synes det var veldig treffende:
You are the only person you have to be with 100% of your live. Better have a good relation to yourself.